NORWEGIAN NATIONAL BALLET, THE MIDSUMMER NIGHT'S DREAM, OSLO, NORWAY, FEBRUARY, 1996 |
| From: KUUSEKAMPEN, February 7,
1996 Dance Review by Inger-Margrethe Lunde SHAKESPEARE/ANANIASHVILI«En midtsommernattsdrøm»
SHAKESEPARES «En midtsommernattsdrøm» ble vist for annen gang mandag (anm. KK, 5. febr.). Det var nye navn i solistrollene, ikke minst georgiske Nina Ananiashvili i alvedronningen Titanias skikkelse. En av verdens fremste ballerinaer gjester Norge under hele spilleperioden, skal alternere «helt rettferdig» med ballettens egen danser Jeanette Hansson. Mildest talt en gest av en stjerne som opplagt har fått et spesielt forhold til Nasjonalballetten, hun har vært her i seks uker allerede til innstidering av balletten som er laget med tanke på henne - og alle de andre av amerikaneren og koreografen Robert Sund. Mer, mer roper det inni meg når det er teppefall. Jeg vil se Nina, Nina. Koreografien har ikke vært raus med bravour - numre for den store, lille ballerinaen. Hun fremstår heller som en edel perle, et himmelsk pust sammen med det øvrige ensemblet. Hennes første entré var knapt synlig. Plutselig var hun der, diskret blant sine alver. Ut av flokken vokser hun, blir den skikkelsen blikket vårt smelter i. Hennes pas de deux med Skyttel, her forvandlet til esel, blir ett av to høydepunkter. Transparent Alvekongen Oberon ønsker seg Titania, han drypper blomstersaft over øynene hennes i håp om at de to endelig kan forenes. Slik går det ikke, ikke i første omgang. Pukk spiller ham et puss. Plasserer eselet (Rune Sveen) ved Titanias føtter. Det blir kjærlighet ved første blikk. Endimensjonaliteten som preget mye av første kvelds forestilling forsvinner som dugg for - fullmånen her. En så smidig og vel turnert pas de deux skal man lete lenge etter. Kontrasten: det klumpete eselet med den lange snuten og alvedronningen med sin fullkomne gratie tok pusten fra meg. Det er strålende at en ung norsk danser får denne muligheten. Shakespeares poesi og subtile tvetydighet skimtet man i dette samspillet. Scenen ble transparent. Like betagende var Oberon (Mariusz Malecki) og Titanias forening til slutt. Når man så hvilke finesser pas de deux'en inneholdt. Løft og kompliserte vridninger utført med strålende beherskelse. Hver minste detalj ble gjennomsiktig og bokstavelig talt løftet fram. Sjarme Kvelden sto i ballerinaens tegn. Men flere pretsasjoner var meget gode. Gjorde dette til en svært sympatisk forestilling. Ikke minst luringen Pukk (Guido Warsany) hadde overbevisende kontroll med rollen, både det teatrale og det danseriske satt på plass. Han kommuniserte langt ut over rampen. Det gjorde også erteblomsten Felicia Zippili. En skikkelse med mye sjarme og teknisk presisjon. Hanne Thorbjørnsen som Helena, en av menenskeskillelsene kastet inn i forelskelsens forviklinger, overbeviste gjennom bevegelsen og sitt teatrale talent. Beata Nowinska som Hermia var i pardans med Eric Viudes mer tung på labben. Hun tok det imidlertid igjen i soli. Parets røde drakter passet ikke særlig bra. Kostymet skulle ha løftet dem, ikke trykke dem tungt til jorden. Nina «tok» ikke showet fra ensemblet. «En midtsommernattsdrøm» har blitt en herlig forestilling hvor mange får sin velfortjente plass. Det er ifølge kilder også Nina Ananiashvilis ønske. Det er Nasjonalballetten som har premiere, ikke hun. Koreografien kledde denne holdningen. Ikke for stor ikke for liten. Det hun imidlertid gav Titania var av en slik dimensjon at man får lyst til å tro på Gud - innen og/eller menneskeheten i sin fulle prakt. Noe himmelsk vandret ihvertfall over scenen denne kvelden. Nasjonalballetten er virkelig begunstiget. |